«Vi pleier å nærme oss oppgavene fra en viss avstand, eller abstraksjonsnivå. Fra verdenskulen til kontinentet, landet, byen, bydelen, gaten», beskriver Nils Krause fremgangsmåten til arkitektkontoret sitt. Kantinen var en «sensibel situasjon», fordi det skulle tas hensyn til to skoler med forskjellige elever og retninger. Visjonen til prosjektleder Joep Kuys var: «Vi ville lage et campushjerte som banker for alle elever. Et stort og sentralt rom, åpent mot skolegården, integrert i grøntarealene og et bindeledd for skoleområdet.» Huset med saltaket har gjennom sin spesielle form en direkte symbolsk betydning i omgivelsen. «Objektet roper formelig: Jeg har en annen bruk. Tak og vegger skulle her være av samme materiale. Som et skall», forklarer Joep Kuys. «Vi ville dekke alt med en hud: fra gulv til tak.» 

På dette punktet i konseptfasen fikk elevene ansvaret med å lage et fargedesign med rombene. Den nåværende fasaden ble utviklet i fire grupper med tilsammen tolv elever fra begge skoler, i løpet av seks workshops. Etter noen uker sto fire konsepter klare: «Sirkustelt», «Blomstereng». «Piknikteppe» og «Tuned by letters». Også nå gikk man nye veier i fellesskap. Elevene diskuterte sine arbeider, bestemte seg for ett, og smeltet inn elementer fra de andre utkastene. Slik var et element fra hvert utkast og fra hvert barn med i sluttdesignet. «Brukermedvirkning fungerer sjeldent i storprosjekter, desto mer gledelig var det at fikk lov til å gå denne veien sammen», forteller Krause. 

Kantinen betar med sin enkle form og den fargeglade fasaden. Gavlen i rå betong vender mot veien, og taket har ikke takrenner. Vannet renner ganske enkelt ned fasaden. Til det ytre skallet ble det brukt tak- og veggrombene 44 xx 44 i spesialfargene genistagul, karminrød, standard mintgrønn og pastell turkis. I tilbakeblikk var prosjektet en sensasjonell suksess for de to arkitektene, som viser hvor langt man kan komme «med medvirkning». «Av og til mangler vi mot til å gå nye veier sammen. Det har vi fått til her», understreker Krause. «Vi har sammen bygget opp en ny identitet for elevene i begge skoler. Dette var medvirkningsretten og medvirkningsgleden i praksis.»

Gjennomføringen tok Simon Altvaters håndverksbedrift seg av. «Det var som et Ravensburger-puslespill i tusen deler. «Først fremstilte det ingenting», forteller Altvater, som var klar over én ting fra begynnelsen av: Dette ville bli ingen dagligdags og ingen lett oppgave. Her ble det jobbet etter en streng plan. Hver håndverker hadde et mønster av rombene som skulle legges i de ulike fargene. Planen stemte i detalj og ble realisert til punkt og prikke. «Vi har ikke endret på en eneste shingel i mønsteret», husker håndverkeren. Uvanlig var også elevenes store interesse. Hver pause sto det ti til femten barn rundt byggeplassen og fulgte med på arbeidet. Barna medvirket altså ikke bare ved konsepsjonen, men kunne også se fremdriften i prosjektet sitt.