Seethalerhütte ved Dachstein: breen står som en klippe i landskapet
Seethalerhütte står midt i det røffe og steinete landskapet i Dachstein i Østerrike. Fjellhytta skal beskytte mot naturkreftene – og akkurat slik ser den ut. Den er designet av arkitektduoen Thomas Heil og Stehpan Hoinkes. «Hytta skal først og fremst gi ly, den er ikke noen panoramarestaurant», konstaterer Thomas Heil, medgrunnlegger av arkitektkontoret dreiplus. Den nye Seethalerhütte ved Dachstein-breen står midt i naturreservatet. Den har en slank form og en fasade som får den til å se ut som en klippe. Den er «liten og nett og passer godt til landskapet», beskriver Stephan Hoinkes. Hytta er delt inn i oppholdsetasje, soveromsetasje og lageretasje, og den er i bruk hele året. Om sommeren tar mange fotturister taubanen opp til isbreen og går videre til hytta, men det kommer også fjellklatrere som skal utforske Dachsteinmassivet. Om vinteren er det litt roligere, men en og annen skiturist tar turen innom.
Arkitektenes visjon var å «bygge et ordentlig ly mot naturkreftene». Hytta er enkel og beskjeden med klare former. «Vi ville ikke at den skulle være et fremmedelement», understreker Heil. De skrå veggene og PREFA tak- og fasadepanel FX.12 i fargen P.10 steingrå passer perfekt til formålet. Formen følger funksjonen: Sørfasaden står i en vinkel som gir best mulig solinnstråling til solcelleanlegget. Taket danner en rett vinkel, og den skrå takflaten lar regnvannet følge en optimal rute ned i ferskvannstanken. «Hytta er en symbiose av funksjon og integrasjon i landskapet. Den gjenspeiler veggene i fjellmassivet», understreker Stehpan Hoinkes.
Bygningen er utformet med minst mulig grunnflate. En statiker har beregnet flaten hytta står på, nøyaktig. «Den er som en vippe på en lekeplass», forklarer Hoinkes. Konstruksjonen er en prefabrikkert konstruksjon i massivtre. Taket og fasaden må tåle vindkast på 160 km/t. Plasseringen av vinduene ser tilfeldig ut utenfra, men innenfra er konseptet tydelig. Hvert eneste vindu sitter helt perfekt. «Vinduene er som bilder. De er plassert som bilderammer i rommet», forklarer Thomas Heil.
Avhengig av helikopter
«Huset følger en indre logikk», fremhever Thomas Heil. Stephan Hoinkes legger til: «Det er ingen selvfølge at utseendet ble så harmonisk.» Det var vanskelig å vurdere proporsjonene fordi det ikke finnes noen nabohus å sammenligne med, bare fjell. Arkitektene forteller at en av de største utfordringene i prosjektet, var at de var måtte bruke helikopter. Heil og Hoinkes klarte å overbevise byggherrene, Alpenverein Austria, om konseptet i en anbudsrunde. Anbud er ikke hverdagskost for bygninger høyt oppe i Alpene. Men de siste årene har man fått øynene opp for arkitektur på fjellet. Det betyr at anbud etter hvert blir vanligere her også. Det som gjorde oppdraget ekstra spennende for dreiplus-arkitektene, var at denne typen fjellhytter er noe utenom det vanlige. «Det er ikke ofte man bygger på et sted som dette», sier Hoinkes. Man skal gjøre så små inngrep i naturen som mulig og samtidig holde seg til budsjettet. «Det er ikke arkitekten som driver kostnadene, slik man ofte tror. Arkitekten hjelper byggherren med å gi bygget riktig funksjon», understreker Hoinkes. Han ønsker seg en ny tankegang og en ny selvforståelse for arkitekter. Dette er noe de to arkitektene arbeider med.
Et perfekt samspill
Byggeoppdraget gikk til Stefan Mittersteiner og bedriften hans, Dachbau Grossi. Grossi har 23 ansatte og står for ca. 150 bygg i året. Seethalerhütte ved Dachstein var ikke noen hverdagslig oppgave for Stefan Mittersteiner. Samarbeidet og det perfekte samspillet mellom de ulike bransjene var en viktig faktor under byggingen i fjellet. Plassen på det lille platået er begrenset, byggherren og arkitekten har strenge spesifikasjoner, og værforholdene er ikke alltid like innbydende høyt oppe ved Dachstein-breen. «Vi måtte snakke mye med hverandre og raskt løse spørsmål om detaljer som plutselig kunne dukke opp», forteller håndverkeren om arbeidsforholdene. To til fem av de ansatte arbeidet på bygningen hver dag i løpet av sommermånedene. «Vi satte opp et lite verksted der oppe», forteller Mittersteiner. Men de fleste av oppgavene gjorde vi nede i dalen. Det ferdige materialet ble transportert opp med helikopter og taubane. «Den største utfordringen var forberedelsene», understreker den erfarne håndverkeren.
